Forrige fredag tok en del av oss turen til byen Chidambaram (også kjent som Tiramtaram, Tsjadangarang og Dadambadam - alle med bergensk uttale. Chidambaram er en tidligere bergensk koloni). Der måtte vi ta av oss skoene, muligens fordi vi skulle inn i et tempel (Nataraja Temple – look it up).
Inne i tempelområdet, som visstnok er et av Tamil Nadus største eller beste (uvisst), krydde det av brahminprester og talentspeidere, samt en og annen transvesnitt. Vi gikk som sagt barføtt, og jeg ljuger ikke så veldig hvis jeg sier at jeg har gått på glødende kull. Det var i hvert fall fryktelig varmt på steinhellene. Også tråkket jeg nesten i kutiss. Jeg skrittet over, men angret litt etterpå, for kutiss er jo hellig. Fader. Det var forresten ikke lov til å ta bilder der inne, så – ja... dere får bruke fantasien.
Etter rundturen i tempelet var det tid for dansefestival. Det var ålreit. Her er et bilde:
Etter rundturen i tempelet var det tid for dansefestival. Det var ålreit. Her er et bilde:
Søte små Dancing Queens
Morgenen etter var det opp å stå klokka 04.00. Et kvarter seinere satt en trøtt gjeng i bussen på vei til Auroville (en deilig liten hippie-landsby med store visjoner – look it up). Auroville hadde nemlig bursdag, og dere vet hvordan det er med bursdagsfrokoster – jo tidligere, jo bedre.
Det var mørkt og tåkete ute, vi så nesten ikke veien framfor oss, og var litt usikre på hva vi hadde begitt oss ut på. Etter mye om og men kom vi oss inn til sentrum av Auroville. Vi ble geleidet ned i et slags amfi, det var bekmørkt, helt stille, og bare opplyst av noen stearinlys her og der. Her er synet som møtte oss:
Etter å ha sittet i stillhet i noe som føltes som en evighet kom en stemme over høyttalerne. Det var The Mother (grunnleggeren av Auroville, hun er død) som talte til oss. Hun fortalte om visjonene for byen og at alle måtte leve sammen i harmoni, eller noe i den duren.
Etter hvert ble det lyst (merkelig nok) og da var det ikke så spooky lenger.
Etter hvert ble det lyst (merkelig nok) og da var det ikke så spooky lenger.
Men det var definitivt en opplevelse. En opplevelse av å være deltaker på et gjennomsnittlig sektmøte.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar